Om jeg husker riktig, er det Charles Taylor
som skrev at det som skiller oss fra dyrene er menneskets tilstedeværelse av
følelser. Og så kan hunder skamme seg, hoppe av glede, det er ikke til å benekte.
Og så kan man si, dyr har ikke det samme estetiske behovet som mennesker,
behovet etter det vakre, kanskje også etter skrift. Og så finnes det hannfugler
som kappes om å synge så vakkert som mulig, for å kunne få paret seg. Og så
finnes hannfugler som pynter reirene med blomster. Hvilket gjør at jeg tenker,
det er ikke følelser som skiller mennesket fra dyrene, det er ikke estetikk,
det er ikke hjernestørrelse, det som skiller oss, er selvmordet.

Lysten
til å skrive står – tilsynelatende – i motsetning til Freuds ”Hinsides lystprinsippet”, altså lysten til å få
gjort ende på livet, lysten til å få gjort ende på skriften. Lysten til å leve
kan – kanskje – finnes på grunn av skrift. Men så er det til å tenke over,
forskjeller i språket. ”Lusten att skriva”: Svensk ”lust” er på norsk ”lyst”.
Svensk ”förlust” er på norsk ”tap”. Som viser at lyst og tap henger sammen, er
nært (nordisk) forbundet. Men hva er det jeg taper, ved min lyst til å skrive? Er
det livet eller er det døden? Eller er ”förlust” ikke mer enn et ”svinn”, at
det ikke er så viktig, det som blir borte. At det ikke er noe å ta på vei for.
At det er derfor vi forsøker å overse tapene som ligger i lyst og i skrivning. Å
se på det som svinn, og ikke tap, gjør det mindre vondt.

For
meg finnes gleden ved å skrive når det kommer rytme som rolig pust, eller når
det kommer klanger som har vært i verden lenge. Og kanskje har dette noe med
alder å gjøre, språkets alder, språkenes alder, jeg vet ikke. At jeg låner meg
alder gjennom skriften, at jeg ved skriving blir en del av et ”å eldes”, et ”å
holde seg i live”.

Men
språkene, meningene som både koples sammen og kolliderer: lyst, tap,
forlystelse, død, det gjør meg så forvirra: Er det noe gjemt her – fra gammelt
av – at viljen til forlystelse, til å glemme alvoret, også
er viljen til å tape, til kalkulert å
gjøre slutt på livet? At viljen til å glemme et alvor betyr å fullføre det?
Kanskje er viljen til å lese, viljen
til å skrive også viljen til å miste alt. Jeg kan tro det. Jeg kan i det minste
tenke det. Og allikevel, allikevel prøver jeg å finnes et sted.


Kristin Ribe, norsk författare och bildkonstnär, är född
1972. Hon debuterade 2003 med romanen Forsnakkelser (Oktober forlag). Ribes senaste
bok är Natt, Regn, som kom i år.

Illustrationen är gjord av Agnes Stenqvist.

Ordlista
Husker = kommer ihåg
Tilstedværelse = närvaro
Skamme seg = skämmasOrdlista
Husker = kommer ihåg
Tilstedværelse = närvaro
Skamme seg = skämmas
Reirene = redena
Tilsynelatende = skenbart
Forskjeller = skillnader
Ta på vei for = bråka om
Tapene = förlusterna
Rolig = lugn
Pust = andning
Eldes = åldras
Fullføre = fullborda